Et eventyr er over!

Da har jeg kommet meg ordentlig hjem igjen til Norge. Ferdig pakket ut og jeg begynner å venne meg til å være hjemme igjen. 
Hjemreisen gikk veldig bra, men den var veldig lang. Ble kjørt til bussen 08.30 hvor vi møttes alle norske. Så ventet en to timers busstur til flyplassen. Der ble vi møtt med forsinket fly. Så flyet ble en del senere på Gardermoen enn det som først var satt av. Ellers så gikk hele reisen greit. Jeg ble tatt i mot av mamma og pappa og dette var da veldig stor gjensynsglede for min del, da jeg ikke hadde noe som helst besøk mens jeg var i England. 

Dette har vært en helt fantastisk opplevelse og mulighet som jeg virkelig anbefaler alle andre lærlinger å benytte seg av. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg gjorde det. (skulle gjerne vært der lengre) 
Jeg kommer definitivt til å reise tilbake å møte alle jeg ble kjent med der nede! 



DETT VAR DETT! Takk for meg 

Final countown

Da begynner det dessverre å nærme seg siste uken av dette tre måneders oppholdet, og bare tanken på at jeg allerede har vært her i tre måneder er jo helt sinnsykt. Det har vært ett opphold fullt av erfaringer, masse latter, tårer, sinne, men mest av alt er det helt fantastiske minner og uforglemmelige øyeblikk jeg tar med meg hjem til Norge. 

Jeg ankom England med et åpent sinn, men også mange sommerfugler i magen. Hvordan skulle det gå å være borte fra min kjære mamma og pappa. Alle vennene mine, all familie og generelt alt annet. Dette er faktisk det lengste jeg har vært borte fra dem alle. 
Men når jeg blir møtt av en helt vanvittig koselig vertsfamilie, så måtte jo bare dette bli ett fantastisk opphold. Og det har det virkelig vært også. Jeg føler jeg har fått meg en ny familie. En gal (på en veldig positiv måte) men også en vanvittig sjarmerende og morsom familie. Jeg har hatt det så utrolig morsomt med de. De har spredt mye glede, når dager kan ha vært litt grå. De har hjulpet meg så utrolig masse hvis det har vært noe jeg har lurt på eller vært bekymret for. Med andre ord, de har stilt opp så utrolig mye og virkelig gjort oppholdet mitt til det verdens beste. 

Denne tigeren av katt var også en del av familien. Den elsker å ligge på fang, og ga blanke F i om det var noen andre gjenstander der og da. 

Skolen vi skulle gå på i to uker var jeg også fryktelig spent på. I forhold til selve skolen, klassene vi skulle bli plassert i, ut i fra ferdighetene når det kommer til engelsken. Hvordan skulle det gå å prate engelsk foran 10 andre som du overhode ikke kjente, for å ikke glemme alle lærerne. Hvordan skulle det bli å mestre engelsk skriving og ikke minst engelsk grammatikk. Men jeg hadde virkelig ikke noe å bekymre meg for. Vanvittig flinke lærere og medelever. Her hjalp vi hverandre da den andre ikke skjønte. Det var ikke en skoledag som var kjedelig. Gikk forresten ikke en dag hvor jeg ikke lo så tårene trillet. Ekstra creds til lærerne her altså. 



Hadde dessverre ingen bilder fra skolen, men her er da gjengen jeg reiste med. Awesome gjeng (Y) 

Etter to uker på skole, så gikk ferden videre mot jobb. Dette var selvfølgelig noe jeg hadde gruet meg mest til av alt i løpet av oppholdet. For her måtte jo virkelig alt gå på engelsk. Her hadde jeg ingen andre norske som jeg kunne prate litt norsk med innimellom. Men det gikk over all forventning. Engelsk ble bare bedre og bedre for hver dag. Og jeg kunne til slutt sitte å ha en samtale med en bruker i over en time. Norsken var plutselig helt glemt, frem til det kom dager hvor kollegaer ville lære seg norsk. Og selvfølgelig var jeg villig til å lære de norsk. Men da jeg hørte hva de ville lære på norsk, så var ikke dette ord som "hei", "jeg heter", eller "jeg elsker deg". Men her gikk det i banneord. Noe jeg selvfølgelig synes var utrolig morsomt å lære de, da banneord høres veldig mye kosligere ut hvis en engelskmann uttaler de. Jeg mener: Fan i hilvette som forøvrig skal bety Faen i helvete. Meen, nå må ikke dere tro jeg lærte de dette for at de skulle bruke det. Men det var visst det de aller fleste spurte om. Opplevde dette flertallige ganger på byen også. Jeg kunne ikke fått en bedre arbeidsplass. Kollegaene mine var helt fantastiske. Og jeg håper jo selvfølgelig å kunne holde kontakten med de, slik at jeg kan komme å besøke de på nyåret. 

Uniformene er også veldig ulike fra de i norge. Her går alle i stripete overdel med knapping foran og svarte bukser. Mens sykepleierne går i blå overdel og svart bukse. 

Sist men overhodet ikke minst, reisefølge mitt. Kom vi til å gå overens med hverandre? Kom vi noen gang til å få nære vennskap med hverandre? Kom vi til å finne på noe som helst sprell sammen? 
Og med det kan jeg svare med ett ord: JA! Fyflate for en vanvittig herlig gjeng. Så mange personligheter, så mange forskjellige mennesker, men så utrolig godt overens vi gikk med hverandre. Ikke en eneste dag eller helg har vært kjedelig. Vi har alltid noe å finne på, alltid noe å snakke om og alltid noe å dele med hverandre. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at jeg reiste med akkurat disse. 





























Tusen takk for reisen alle seks <3 Håper vi fortsatt holder kontakten i Norge! 
Takk for nå Bournemouth! 

(ikke verst å være en blogger for tre måneder :'D ) 
 

Siste innspurt.

Da har vi kommet til siste innspurt før det er hjemreise til Norge. De siste tre ukene vi har igjen her skal nytes. Vi skal prøve å tilbringe så mye som helst tid til de vi har blitt kjent med her nede, plassen og vertsfamilien. 

Skal innrømme det at det er fryktelig vemodig da kollegaer, venner, vertsfamilie og andre spør hvor lenge vi har igjen her. Tiden her har gått så fryktelig fort at jeg aner virkelig ikke hvor tiden har blitt av. Men det tyder jo bare på at vi har hatt det fint her nede og at vi har skapt minner som vi alltid kommer til å huske.









 

Je vil itte hjem

Da er det bare en måned til hjemreise. 30 fankens dager!!! En ting er sikkert, og det er at jeg virkelig kommer til å savne dette. Savne alle smilene du blir med møtt med uansett hvor du går, alle de hyggelige menneskene her nede, vertsfamilien ikke minst, alle menneskene vi har blitt kjent med her nede, vennskapsbåndene du knytter med alle du møter her, utelivet her, arbeidsplassen og rett og slett alt. Dette kan virkelig ikke beskrives, det MÅ oppleves. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg ble med på dette. Jeg står igjen med så mye erfaringer og minner at jeg virkelig ikke kan sette ord på det. 

Med andre ord, dette er ikke det siste dere ser av meg Bournemouth. Og hvem vet, kanskje kommer jeg til å flytte hit når fagbrevet er i boks. Hvem vet? 

HOI! 







Ja, jeg har tilbringa mye tid med denna jenta. Men det er virkelig ikke rart, makan for ei vanvittig nydelig og sjarmerende jente. Og ikke minst RÅ. 
Jeg digger deg hønepøna mi. Håper vi ikke gir oss med å ta oss en fest i ny og ne når vi kommer tilbake til Hamar ;* 

10.11.2016

Hei, morn, halla! 

Neida, jeg har ikke glemt bloggen helt. Det er bare det at det skjer så mye her at jeg virkelig ikke tenker på bloggen. Meen, jeg skal da prøve å oppdatere litt.

I det siste har det ikke skjedd veldig mye her. Jeg har jobbet, spist og sovet. Vært langflat i senga et par uker, da forkjølelsen sakte men sikkert trengte seg på. Da fikk jeg virkelig kjenne på hvordan det er å kjede seg. Takker høyere makter for at den til syvende og sist, forsvant. 

Ellers, da jeg ikke er syk eller jobber, så finner du meg som regel på dansegulvet på Cameo i helgene. hehe 
Har også feiret Halloween, noe som jeg ikke har gjort på evigheter. Og jeg må virkelig si dette var den artigste halloween'en jeg har hatt på mange år. Så utrolig mange sinnsyke kostymer, så mye som skjer overalt og rett og slett en veldig god stemning. Forrige helg var det også Bonfire kveld her. Dette er en tradisjon de har 5 november hvert år. (Bakgrunnen er:Guy Fawkes også kjent som Guido Fawkes, et navn han fikk mens han kjempet for spanjolene i De spanske Nederlandene, tilhørte en gruppe engelske katolikker som planla den mislykkede kruttsammensvergelsen i 1605.  Fawkes ble synonym med kruttsammensvergelsen og har blitt minnet om siden 5. november 1605. Hvert år den 5. november feirer man Guy Fawkes Night med fyrverkeri og bål over hele Storbritannia for å markere forsøket) Det var da nesten nyttårsaften her nede, da du så fyrverkeri fra 1700 til 04.00. Det tok helt av. Men morro var det. 

Jeg har virkelig ikke så mye mer å skrive om for øyeblikket. Men skal da prøve å blogge litt oftere nå den siste måneden. (Y) 

Deler heller noen få bilder jeg. 



















 

 

12.10.2016

Jeg beklager til alle dere der hjemme i Norge for lite oppdateringer, men her går det i ett hver eneste dag. Alt i fra jobb, til turer med de andre norske og noen byturer i ny og ne.

Men, jeg har ikke så veldig mye å fortelle enn at jeg har det veldig fint på jobben og ellers her nede hos både vertsfamilie og selve plassen jeg er på.

I går feiret vi bursdagen til Sam, som er vår kontaktperson her nede. I tillegg til dette hadde vi besøk fra Norge. Pål og Krstine fra internasjonalt servicekontor var her, sammen med to av veilederne til to av de andre norske, pluss en jonuarlist som skulle intervjue en lærling. Kvelden ble feiret på en plass som heter Aruba som ligger helt nede ved vannet her. Kjempe ålreit plass tross at det er fryktelig kaldt der inne:)

Sam ble overrasket med store ballonger, blomster, kake og kort med hilsninger fra forskjellige. Alt dette hadde Stine (som er en av lærlingene) planlagt. BRA JOBBA STINE 👍 Etter dette tok vi med oss veilederne og Pål og Kristine ut for å ta noen øl før vi dro hjem og la oss og de dro hjem for å forberede seg til hjemreise til Norge igjen.

Alt i alt så var dette en utrolig koselig kveld! Jeg velger å dele noen bilder fra oppholdet:)

soo long 👋🏻



















 

Tre uker...ALLEREDE!!?

Da har jeg jammen vært her i tre uker alt. Tiden går fryktelig fort. To uker på skole og en uke på jobben er fullført. Jeg virkelig storkoser meg her nede!

Jeg har altså begynt å jobbe her nede nå, og jeg må virkelig skryte denne arbeidsplassen opp i skyene. Jeg jobber altså på et sykehjem som er kalt Avon Cliff. Jeg ble tatt i mot med åpne armer og alle er fryktelig hyggelig og blide. Det gjør det lettere å komme seg opp om morgenen også, når du vet at du blir møtt med et smil og ett "Hi, how are you this morning Camilla?".

Den første uken har vært veldig stille og til tider litt FOR stille. Denne uken har jeg vært med Aktiviteten, hvor vi finner på veldig masse med brukerne. Alt fra å spille spill, quiz, høre på musikk, se filmer fra dems tid, hatt folk på besøk som har underholdt dem med masse forskjellig. Jeg har rett og slett hatt en uke hvor jeg har blitt kjent med de, slik at de vet hvem jeg er og hvorfor jeg er her, før jeg skal begynne å stelle de. Alle brukerne virker også veldig søte og gromme, så langt! Jeg ser virkelig frem til å komme ordentlig i gang.

Ellers denne uken har jeg bare kost med meg vertsfamilien og de andre norske. Gleder meg masse til å oppleve mye mer fremover med disse.

(Har ikke vært så flink til å ta bilder, men det er noe jeg skal skjerpe meg på, slik at jeg får postet noe her)



Enn så lenge: See yah later!

 

 

Lost in paradise

Ja, da har jeg altså snart vært her i en hel uke og Bournemouth bare fortsetter imponere. Så langt har jeg vært på skolen, utforsket utelivet, shoppa og bare kost meg hos vertsfamilien. Men det som kanskje ikke skulle skje, har altså nå skjedd. I går klarte jeg nemlig å gå meg bort. Planen var at jeg skulle ta bussen til plassen hvor Stine bor, ( som er en av de jeg reiser med) å møte de for å ta noen øl på en pub i nærheten av der hun bodde. Da jeg skulle gå på bussen så spurte jeg bussjåføren om kunne være så snill å si ifra når vi var på bussholdeplassen der, i og med at jeg veldig usikker på hvor jeg skulle av. Problemet var bare at sjåføren heller ikke visste hvor dette var.... Da spurte jeg om han kunne stoppe neste holdeplass og det visste han heller ikke hvor var. Når vi hadde kjørt et stykke, så skriker han ut: "du, nå kjørte vi akkurat forbi der du skal av". Så a var det bare å smøre seg med tålmodighet å prøve å finne frem selv, etter beskrivelsen  jeg hadde fått tidligere. Jeg gikk og gikk, ble mer og mer stressa, mer og mer redd, å mer forbanna på bussjåføren som ikke visste av noen holderplasser. (skaff deg en annen jobb.) Til slutt hadde jeg ikke mer tolmådighet, så jeg dro på sjarmen og mannet meg opp til å spørre etter veien, etter å ha rotet rundt som en eller annen tulling i et nabolag som jeg tydeligvis ikke skulle være i. Etter noen få minutter møtte jeg en kjempe trivelig mann som stod ute å tok seg en røyk. Jeg beklagde meg for at jeg forstyrret han midt i røykpausa, men han sa at det var helt i orden og lurte på hvor jeg var fra og hva jeg gjorde her nede. Skravla gikk som jeg skulle kjent denne mannen i flere dager, og plutselig var jeg der jeg skulle vært for over en time siden. Den hyggelig mannen ønsket meg lykke til videre på reisen, med et lurt smil i ansiktet. Jeg tok han i hånden og takket såå mye for hjelpen. Lysten på en iskald øl ble bare større og større etter å ha gått så langt. Og nå kunne jeg endelig få den. 

Alt i alt, en skrekkopplevelse, men også en veldig hyggelig opplevelse. 
Så tusen takk til deg, ukjente mann, du reddet virkelig dagen min!! :-) 


Et lite blinkskudd fra gårsdagen. Klubben het altså The Lost Paradise

Vel fremme i Bournemouth

Hallais! 
 

Da var jeg vel fremme i Bournemouth, etter en laang dag med reise. 

Kan virkelig ikke klage på reisen, den har gått så glatt som det går an, ingen problemer eller noe på hele reisen med verken meg eller de andre jeg reiste med. Vi alle møttes på Gardermoen hvor vi sjekket inn og kom oss til riktig gate. Tror vi alle var like spente på hvordan dette ville gå fremover. Men tror alle er fornøyde så langt. 

Første inntrykket mitt av plassen her, er også helt herlig. Så sinnsykt fint ved stranden og ellers i byen her. Har ikke sett veldig mye av selve plassen enda, men hva rekker man vel å se første dagen? Har fortsatt igjen en del dager her til å oppleve det på :) 

Familien jeg har kommet i er også helt fantastiske. Et utrolig hyggelig par med to helt fantastisk gromme unger på 6 og 8. Dette tror jeg virkelig blir en opplevelse for livet. 

Nå er jeg så sliten etter dagen, så nå skal jeg køye og lade opp til en ny dag i morgen. 
Må også nevne at jeg reiser med en fryktelig koselig gjeng på 6 stk. Dette bare MÅ bli bra! 

Enn så lenge, TALAS! 

 







 

Reisefeber!

Nå kjenner jeg at reisefeberen virkelig begynner å slå til.
Mange spørsmål som surrer rundt i hodet. Hvordan blir dette? Vil jeg angre? Hvordan blir det med hjemlengsel? Hvordan blir det med språket? Kommer jeg til å gå overens med familien jeg skal bo hos?

Men innerst inne, så vet jeg at dette ikke vil bli noe som helst problem. Det er nok bare nervene som tar litt overghånd nå, sånn rett før avreise.

Jeg har også opprettet en instagramkonto hvor jeg kommer til å legge ut en god del bilder fra turen.
Den heter @Camillaibournemouth, håper dere er like spent på hvordan ting er der, som det jeg er :)

So long peepz!

 

 

18 dager til avreise.

Ja, da har det seg slik at nå er det 18 dager til denne jenta sitter på flyet mot vakre Bournemouth.

Der skal jeg ta deler av lærlingtiden min som helsefagarbeider, denne muligheten har jeg fått gjennom å sende en søknad til Internasjonalt Servicekontor.
Her kommer jeg til å skrive mye om hvordan oppholdet mitt er der nede og hva jeg gjør.

Lørdag 10 september, reiser jeg og seks andre lærlinger til England. Der blir vi plassert i seks forskjellige vertsfamilier som vi skal bo hos under oppholdet vårt.
De to første ukene skal vi gå på språkskole, hvor også andre ungdommer fra andre steder vil være til stede. Etter disse to ukene begynner vi i jobb. Jeg er så heldig så jeg får være på et sykehjem der nede. Dette er noe jeg virkelig ser frem til, men det er også veldig blanda følelser rundt dette.

Alt i alt så kommer dette til å bli så bra :-)
Så skal jeg blogge så ofte og så mye jeg kan, så lenge jeg har muligheten til det.

SEE YAH LATER!



 

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
CamillaiBournemouth

CamillaiBournemouth

23, Hamar

Jente på 23 år, som tar deler av lærlingtiden i utlandet. Reisen går til Bournemouth i England, hvor jeg skal være i 14 uker. Jeg håper at dette blir en opplevelse for livet og at jeg blir en erfaring rikere.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits